Ursula von der Leyens årlige tale fremviser en sårbar og ambisiøs union. Det aktualiserer også spørsmålet om hvilken rolle Norge bør spille i Europas skjebnestund.
Minerva, 20. september 2023
Onsdag i forrige uke holdt Europakommisjonens president Ursula von der Leyens sin årlige tale om unionens tilstand. Den handlet naturligvis om de krisene Europa opplever nå i 2022: om krigen i Ukraina, de skyhøye energiprisene og sommerens hetebølger, tørke og flommer som følger av klimaendringene.
Talen ble møtt, slik slike taler ofte blir, med en blanding av begeistring over patosen von der Leyen la an for å gripe alvoret i situasjonen Europa og verden står i, og skuffelse over mangelen på konkrete løsninger på de mest akutte problemene folk og næringsliv må håndtere gjennom vinteren. Så er det heller ingen av disse krisene kan løses med en tale.
Det er sikkert klokt, slik von der Leyen var påpasselig med, å være litt sparsom med detaljene når utfordringene er såpass altomfattende og uforutsigbare som de Europa opplever nå. For EU har både store problemer og store ambisjoner om å løse dem, samtidig som von der Leyen erkjente at det kommer til å ta tid.
Kommisjonen vil jobbe for å kutte strøm- og gassprisene, men det må skje på mellomlang sikt. På kort sikt er det krevende nok å finne treffsikre mekanismer for å hjelpe vanskeligstilte forbrukere å betale regningene sine.
EU vil også hjelpe Ukraina med å vinne krigen mot Russland, men har nok enda mer håndfast å bidra med når landet skal gjenoppbygges etter at krigen er vunnet.
Europa må dessuten kutte utslippene sine raskt nok til at årets sommer, med sine hetebølger, flommer og tørke, ikke skal bli stående i historiebøkene som starten på noe mye verre. Hvordan det konkret skal gjøres, inneholdt von der Leyens tale lite informasjon om.
Til sammen kommer disse problemene uansett til å kreve mye av både unionen og dens befolkning på kort sikt. Derfor er det ingen ansvarlige politikere, hverken i Europa eller Norge, som tør å legge skjul på at vi går en tøff vinter i møte.
Skal man se litt lenger frem enn til vinteren og årsskiftet 2022/2023, var likevel det mest påfallende ved talen hvor lite tid von der Leyen brukte på interne problemer i EU, og hvor mye hun snakket om andre deler av verden. Om Russland og Ukraina, selvfølgelig, men også om Afrika, om Kina og om USA. Til og med Norge fant hun litt plass til, gassproduserende og -profitterende som vi er.
Ukraina er europeisk
At Russlands aggresjonskrig mot sitt største naboland preget von der Leyens tale fra innledning til avslutning, overrasket neppe noen. Med den ukraniske presidentfruen Olena Zelensky på æresplass i parlamentssalen, fordømte von der Leyen i klare ordelag Putins imperialistiske ambisjoner og metoder. Putin har ikke bare angrepet Ukrainas territorium, men også Europas energiforsyning, økonomi, verdier og fremtid, sa hun, og slo fast at dette utgjør et angrep på selve demokratiet. Løftene om Ukrainas integrasjon i EU satt løst, blant annet skal landet få sømløs tilgang til det europeiske fellesmarkedet, tilsynelatende uavhengig av fremdriften i den pågående, og potensielt langdryge, medlemsskapsprosessen som ble initiert i vår.
EU har lyktes med å stå sammen i støtten til Ukraina, sa von der Leyen stolt til de fremmøtte parlamentarikerne, og høstet applaus for utsagnet. Det er riktig, mer eller mindre, men det er ikke til å legge skjul på at støtten fra EU har vært mer politisk og moralsk, enn den har vært militær. De virkelig tunge løftene er det USA og det utmeldte Storbritannia som har stått for, selv om også EUs medlem land, særlig i øst, prisverdig har stilt opp. Von der Leyen nevnte da også USA omfattende bidrag til det ukrainske forsvaret, men hoppet glatt over Storbritannia (forståelig nok).
Etter hun gikk av talerstolen i Brussel, tok hun toget til Kyiv. Det hun hadde med seg dit, var løfter om mer økonomisk og politisk samarbeid, noe Ukraina utvilsomt vil trenge til å bygge landet sitt opp igjen etter Putins herjinger. Men hun hadde ingen jagerfly, tanks eller luftvernraketter. Det Ukraina mer enn noe annet trenger i dag, i morgen og i neste uke, får de i langt større grad av Joe Biden enn av von der Leyen, som ikke har noe nevneverdig forvarsbudsjett å presidere over.
Når Volodomyr Zelensky en gang om forhåpentlig ikke så alt for lenge skal gå i gang med å skrive sine takkekort til de institusjonene som bidro til at landet hans lyktes med å kaste ut de russiske okkupantene, kommer EU til å stå høyt på listen. Den faktiske støtten kommer imidlertid fra EUs medlemsland, ikke fra selve EU. EU har spilt en viktig rolle i å koordinere bidragene og ikke minst i å presse Ungarn på plass slik at unionen kan tale med én stemme utad, men pengene, kulene og kruttet er det nasjonale politikere som har bevilget.
Men det er lov å håpe at Ukrainas, og dermed Europas fremtid, blir fredelig nok til at EU blir enda viktigere for overgangen fra en nokså korrupt og middels fattig eks-sovjetstat til et fremsgangsrikt samfunn med frie og velstående borgere. Om så skjer, vil EU med stor sannsynlighet kunne ta en betydelig del av æren for det.
Ressurser avgjør
Von der Leyens tale var ikke bare illustrerende for EUs selvbilde som en av verdens stormakter og et politisk og ideologisk forbilde for resten av verden. Den var også et tydelig signal om at unionens suksess gjennom 2020- og 2030-tallet avgjøres av unionens forhold til de andre globale stormaktene, og til litt mindre store makter som Norge.
Europas fremtid handler primært om ressurser: om mat og energi, mineraler og metaller, og ikke minst folk som er villige til å ofre noe for felles goder. Det er ikke lenger nok å ha mye – fremtiden avgjøres av om man har nok. Pr. i dag har EU høy nok matproduksjon til å kunne klare seg selv i en situasjon der det blir nødvendig, men for lite av absolutt alt annet, inkludert folk.
Mest akutt er situasjonen når det gjelder energi, der ambisjonen om å gjøre seg uavhengig av russisk gass har skapt store sosiale utfordringer over hele Europa. Det vi her hjemme kaller strømkrisen, er likevel bare en forsmak på hva vi har i vente av mangel på essensielle og mindre essensielle goder dersom vestens forhold til Kina skulle skjære seg, for eksempel som følge av et angrep på Taiwan.
EU er i dag langt unna å kunne være selvforsynt på basale ressurser utover landbruksvarer. De komparative fortrinnene EU har i dag, består av kapital, kompetanse og konflikthåndtering. Når det er grunn til å tro at Europa også i fremtiden vil være et vellykket kontinent der folk lever i velstand og fredsommelighet, skyldes det først og fremst pengene som finnes på private og offentlige hender, det høye utdanningsnivået til befolkningen og de politiske institusjonene som fasiliterer samarbeid og løser problemer uten bruk våpenmakt. Resten må Europa kjøpe fra andre.
Det er det selvsagt ikke noe galt med. Har du penger nok, løser gjerne sånne ting seg greit. Selv arbeidskraft - folk - kan til en viss grad importeres, dersom landenes befolkning er tilstrekkelig villig til å håndtere de sosiale og kulturelle konfliktene det kan føre med seg.
For et kontinent og en union som tar mål av seg å være en global premissleverandør og en ledestjerne for en liberal og demokratisk verdensorden, hadde det likevel vært en fordel om man kunne satt foten litt hardere ned for de aktørene som beveger seg i en annen retning. I stedet for å bygge en posisjon der man kan sette makt bak kravene, har EU gjort seg avhengig av russisk gass og av kinesisk produksjon av både forbruksvarer og teknologisk infrastruktur. Det første har man begynt å frigjøre seg fra. Tiden vil vise hvor tungt det blir, men det er grunn til å tro at det vil lykkes etter en krevende overgangsfase.
Så langt er det imidlertid ingen tegn til at vestens avhengighet av import fra Kina vil bli noe mindre de nærmeste årene. Heller ikke ser vi noen klare tegn til at EU fungerer som et forbilde til inspirasjon til demokratisering og liberalisering av samfunn i andre deler av verden.
EUs vanskelige valg
Å være det forbildet er likefullt en soleklar ambisjon innad i EU-institusjonene. Årstalen til von der Leyen trakk frem Afrika som det neste kontinentet der EU vil gå tungt inn som samarbeidspartner for å bidra til økonomisk vekst, koblet med demokratisk utvikling. Det er en intensjon det står respekt av, og som i praksis blir alt annet enn enkel å oppnå. I Afrika må nemlig EU gå i direkte konkurranse med Kina om innflytelsen. Hvordan EU skal spille en konstruktiv rolle her, er ikke åpenbart.
Ren økonomisk vekst er i utgangspunktet et gode for et hvilket som helst samfunn, og har historisk sett ofte bragt mer demokrati og mer frihet med seg. Men dette har på ingen måte skjedd uten unntak, og de afrikanske landene er like lite ensartet som mange av dem er dårlig utstyrt med institusjoner og politiske kulturer som kan sikre at vekst kommer befolkningen og ikke bare elitene til gode.
Hvor mye kan EU blande seg i innenrikspolitiske forhold i landene man handler med? Hvilke lokke- eller pressmidler kan man bruke for å dra utviklingen i afrikanske land i den retningen man ønsker fra Europas side, og hvilken troverdighet har tidligere kolonimakter til å påvirke afrikanske samfunn og makthavere? Hvordan øver man den innflytelsen man ønsker uten å havne i en uhåndterlig konflikt med kinesiske myndigheter og deres aksept av sine handelspartneres styresett, uansett hvor lite demokratiske de måtte være?
EUs diplomatkorps må knekke et betydelig antall svært harde nøtter på bakken sør for ekvator om von der Leyens ambisjoner om å styrke Europas tilstedeværelse i Afrika skal bli noe mer enn litt mer handel og litt mer, men nokså ufruktbar, dialog.
Europas forhold til USA kan også vise seg å bli en hard nøtt å knekke, i hvert fall om presidentvalget i 2024 ender med en republikaner som enten er identisk med eller dypt inspirert av Donald Trump i Det hvite hus. Økonomisk og politisk står EU forholdsvis støtt på egne ben, uavhengig av USA. Militært vil unionen være på dypt vann uten et stablit og forutsigbart NATO å lene seg på. At et nær sagt hvilket som helst nasjonalt valg i USA i overskuelig fremtid vil være viktigere for Europa enn valget til EU-parlamentet, er ikke en gunstig posisjon å være i.
Den aller største nøtten er imidlertid EUs forhold til Kina. Hvor lenge kan Europa importere enorme mengder av absolutt alt vi bruker i hverdagen, fra et land som internerer, dreper og forfølger minoriteter som uigurene i millioner? Hvor lenge kan vi bygge ut den digitale infrastrukturen vår med både innsatsfaktorer og ferdige løsninger utviklet og produsert i et land uten ytringsfrihet og politiske valg, men med uttalte ambisjoner om å overvåke stort sett alt befolkningen deres foretar seg, digitalt og analogt? Hvor lenge kan EU dra nytte av at Kina har en drøy milliard innbygger, hvorav en stor andel utgjør ekstremt billig arbeidskraft, uten at den menneskelige kostnaden for denne milliarden blir for drøy å bære? I hvor stor grad vil EU gjøre felles sak med USA, dersom det er snakk om å forsvare en den asiatiske staten Taiwan mot sin autoritære nabo, i stedet for den europeiske staten Ukraina?
Ikke minst, hvordan skal Europa – Vesten – klare å forsvare seg om Kina om et eller flere tiår legger ut på et større ekspansjonistisk prosjekt vestover?
Svarene på de spørsmålene er blant de viktigste for verdens utvikling gjennom det 21. århundre, og jeg kan ikke se noen som er bedre egnet til å finne løsninger enn nettopp EU. Samtidig er det dessverre ingenting som tyder på at man nærmer seg noen fasit der heller. Det blir man imidlertid nødt til, og det er umulig å vite hvor god tid man har. Alternativet er nemlig at vi i Europa ikke skal måtte forsone oss med at vår storhetstid er over, og at fremtiden - og i verste fall det europeiske kontinentet - tilhører autokratier som er villig til å ta det de vil ha med makt.
Som Leonard Choen sa: Vi vil ikke like det som kommer etter USA. I hvert fall ikke om det er Kina.
Norge må også velge
For Norge har det selvsagt stor betydning hvordan EU utvikler seg gjennom 2020-tallet, og hvilken global rolle unionen kommer til å ha på 2030-tallet og de etterfølgende tiårene. Etter mitt skjønn er det imidlertid langt enklere for oss enn for EU å se hvordan vi bør opptre for å fremme våre egne interesser og verdier i verden på kort, mellomlang og lang sikt:
På kort sikt er statsbudsjettet for 2023 et godt budsjett for å signalisere en kraftig opptrapping av støtten til Ukraina, og vi bør allerede i høst sende veldig mye mer våpen og penger dit, så de kan vinne den eksistensielle kampen de kjemper på egne og våre vegne mot vårt felles, voldelige nabodiktatur. Samtidig bør det settes av en god del av de ekstrainntektene staten får av økte energipriser til å incentivere norske energiselskaper til å gi de landene som importerer fra oss gunstige og langsiktige fastprisavtaler. Når vi har muligheten til å bidra til at Putins krig ikke rammer Europa utenfor Ukraina mer enn nødvendig, bør vi også bruke den muligheten.
På mellomlang sikt er Stortingsvalget i 2025 et godt valg for å bestemme oss for å melde oss inn i EU, for å ta hele skrittet inn i den kulturelle og politiske sfæren vi hører hjemme i, og bli en del av det som forhåpentlig vil fortsette å være en kraftfull aktør i den globale maktkampen som utspiller seg. Akkurat hvor mye vi har å bidra med for å løse EUs problemer kan sikkert diskuteres, men det bør ikke være vanskelig å enes om at det er bedre å bidra litt, enn å la være å bidra i det hele tatt.
På lang sikt er hele 2020-tallet et svært godt tiår for kraftig å bygge opp vår egen produksjon av fornybar energi, samtidig som vi reduserer vårt eget energiforbruk. På den måten kan vi både bidra til å begrense klimaendringene, og sørge for gassen som utvinnes på norsk sokkel i størst mulig grad erstatter russisk gass på kontinentet, og dermed svekker den russiske økonomien og gjør det vanskeligere for Putin å fortsette å angripe sine naboer på brutalt vis.
Bidra med det vi kan
Sammenlignet med det andre land i verden må gjøre for å komme seg helskinnet gjennom 2020-tallet, er Norge i en posisjon der valgene våre bør være enkle. Kjenner jeg den norske politiske debatten rett, kommer det nok til å bli en del drama likevel. Men hvis Ukraina klarer å berge sin egen frihet ved å bekjempe en hær som er tre-fire ganger større enn deres egen, hvis EU klarer å overkomme sine interne motsetninger og interessekonflikter for å styrke sin globale konkurransekraft både politisk, økonomisk og ideologisk, hvis vesten klarer å stå samlet mot autokratier og fortsette tilby så mye frihet og fremgang til sine innbyggere at andre deler av verden lar seg inspirere, så bør vi jammen klare å bestemme oss for at vi vil være på riktig side av historien. For at vi vil være med å bidra, med det vi kan og det vi må.
Selv om det kommer til å koste oss litt, så er det verdt prisen å bidra til at det 21. århundre blir det beste i Europas historie. For uansett hvor hardt vi vil fordømme Europas fortid, kolonialismen, imperialismen og verdenskrigene som hadde sitt utspring her, kan ingen med liberale grunnholdninger være i tvil om at verden i dag går en lysere fremtid i møte dersom Europa henger sammen, og lykkes med sine ambisjoner om å påvirke verdensordenen i sitt eget bilde.
Så har vi selvfølgelig nok av dilemmaer å håndtere i Norge også. Det vil for eksempel komme konflikter mellom naturvern og produksjon av fornybar energi som ikke har åpenbare svar, og vi vil måtte finne bedre måter å sørge for at de svakest stilte i vårt eget samfunn ikke må bære den største byrden i krevende tider. Men de store, strategiske valgene våre bør ikke være så vanskelige.
Vi har skummet den europeiske fløten siden 1970-tallet, og tjent godt på den demokratiske og økonomiske utviklingen på kontinentet vårt i flere generasjoner. Nå er det på tide å brette opp ermene og bidra. Både fordi det er riktig, og fordi vi vil tjene enda mer på det i fremtiden.
Med andre ord, et enkelt valg.
Comments